Jotunheimen — Bygdin

Jotunheimen er et fjellområde i det sentrale Sør-Norge, mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest. Området har et areal på rundt 3500 km². I Jotunheimen ligger de høyeste fjellene i Nord-Europa: Galdhøpiggen (2 469 m) og Glittertinden (2 457 m). Også de 18 andre høyeste toppene i Fastlands-Norge ligger i dette landskapet, med Vestre Tverråtind på 2 309 m som den laveste. Deretter følger Snøhetta (Dovremassivet, 2 286 m) og Beerenberg (Jan Mayen, 2 272 m). Jotunheimen nasjonalpark ble opprettet i desember 1980, med 1151 km² verna areal. Jotunheimen er et populært turområde og har et godt utbygd hyttenett og mange merkede stier. Den mest populære ruten i Jotunheimen er turen over Besseggen, som går mellom Gjende og Bessvatnet. Det er mulig å gå helt fra Oslo sentrum til Gjende i Jotunheimen langs Jotunheimstien, en tursti som Den Norske Turistforening åpnet i 2006. Jotunheimen avgrenses av Valdresflye og Sjoa i øst, Bygdin og Tyin i sør, Sognefjellet og Bøverdalen i vest samt Kvittingskjølen i nord. Jotunheimen består av flere fjellområder atskilt av breskapte U-daler, flere av dem med innsjøer. Fjellområdene ligger i 1800–2400 meters høyde, mens de fleste dalene ligger over skoggrensen i en høyde på 1000–1400 meter over havet. De viktigste fjellområdene er Galdhøpiggmassivet (også kalt Ymisfjell) og Smørstabbtindan i vest og Hurrungane i sørvest, tindene mellom Gjende og Bygdin, også kalt Gjendealpene, i sør, Memurutindmassivet i øst og Glittertindmassivet i nord. I tillegg til disse områdene er det mer frittstående fjell, spesielt sentralt og sør i Jotunheimen. Fjellområdene skiller seg i hovedtrekk fra øst til vest ved at toppene i vest er spissere og mer tæret av isbreer enn de i øst. Hurrungane i sørvest har mange av de spisseste toppene i Norge. Den største og mest spesielle dalen i Jotunheimen er Utladalen. Her har elven Utla har skapt en kløft som går dypt inn fra Årdal i syd, med en rekke hengende daler til begge sider. Andre større daler i Jotunheimen er Leirdalen, Visdalen, Veodalen og Gjende med Memurudalen. Bergartene i Jotunheimen ble i hovedsak dannet i periodene silur og devon for ca. 400 millioner år siden, som en del av den kaledonske fjellkjeden. Disse bergartene som tilhører Jotundekket, ble skjøvet over grunnfjellet, som bare finnes flekkvis og langs kanten av fjellheimen. Den dominerende bergarten i Jotunheimen er gabbro. Landskapsformene er dannet ved breerosjon i og etter siste istid, med u-daler, raviner og morener. De rikeste plantefjellene ligger i de nordlige og østlige delene av Jotunheimen, der berggrunnen er løse, kalkrike skifre og kalkstein. Også i områder med gabbro er det et rikt planteliv. Planten issoleie er blitt funnet på 2370 meters høyde på Galdhøpiggen, noe som er høyderekord i Norge for planter. Dyrelivet i Jotunheimen inkluderer hjortedyr, små rovdyr som mink, rødrev, mår, røyskatt og en liten populasjon av fjellrev. Fjellområdet er kjent for å ha store populasjoner av lemen. Av de store rovdyrene finnes det jerv og kongeørn i Jotunheimen. Det dukker tidvis opp spor fra gaupe i Jotunheimen, men dette er da snakk om enkeltindivider som har vandret opp fra skogområdene utenfor fjellkjeden. Det har historisk vært både brunbjørn og ulv i Jotunheimen, men disse rovdyrene er ikke til stede i dag. Vest i Jotunheimen er det et villreinområde som har rundt 400 reinsdyr. Øst i Jotunheimen holdes det tamrein. De andre hjortedyrene elg, rådyr og hjort oppholder seg ikke permanent i fjellområde, men streifer innom fra nærliggende skogområder jevnlig.